Mikael Bruun, sogneprest

«Det ufødte barns rett til liv»
30. Mai 2018
Livet begynner ved unnfangelsen. Det er når et egg befruktes og et barn unnfanges i mors liv at det som skal vokse frem til å bli et fullvokst menneske tar til, begynner å ta form.

Det føles rent absurd å stå her i dag.

Det føles absurd fordi det ikke burde vært nødvendig, men likevel er det.

Absurd, fordi å argumentere for det totalt selvsagt ofte kan føles nettopp slik.

Absurd fordi å måtte forsvare hvorfor små barn har livets rett på samme måte som alle andre, også når de ikke ennå har sett dagens lys er nettopp det, absurd.

Men slik har det altså blitt, samfunnet vårt. Og nei, ikke bare har det blitt sånn, det har faktisk vært sånn i 40 år. I 40 år har vi nå i landet vårt hatt en lov som gir kvinnen rett til fri abort. En seier for kvinnefrigjøringen mener mange, men sannheten er at det er et sårt tap for barnets rett. At det ikke er åpenbart hvor hjerteskjærende det er, at mamma med loven i hånd kan drepe sitt eget barn, det forstår jeg ikke. Bare fordi det ikke er født. Hvem ved sine fulle fem vil mene at livet først oppstår i det det forlater mors liv og kommer ut i vår verden? Og her står også kjernen i striden; når oppstår livet?

Livet begynner ved unnfangelsen. Det er når et egg befruktes og et barn unnfanges i mors liv at det som skal vokse frem til å bli et fullvokst menneske tar til, begynner å ta form. Ja, det er forskjell på et foster i første uke etter sin unnfangelse og et barn som snart er klar til å bli født. Nei, det betyr ikke at fosteret ikke er et menneske, bare fordi det ikke er fullvokst. Dette må vi holde fast ved for å ikke forringe menneskeverdt – For i så fall når er barnet fullvokst? Visselig ikke ved fødselen, når det bare klarer å gurgle og skrike og ikke gjøre noe nytte for seg. Og hvis livet ikke  begynner ved unnfangelsen, når begynner livet da? Kan noen vise meg hvor det magiske skjer slik at før uke 12 er det ikke liv, men etter uke 12 er det liv? Tar det 12 uker før livsgnisten tennes? Nei, livsgnisten tennes i unnfangelsen, det er der det begynner. Vi kan ljuge så vi tror det selv til slutt, men når skulle liv ellers oppstått enn ved unnfangelsen? Det er åpenbart at slik er det.

Abortforkjemperne, som kjemper og argumenterer hardnakket for barnets fortsatte rettsløshet og absolutte fravær av livsvern, vil gjerne argumentere med at det er kvinnens egen kropp, og at hun kan gjøre det hun vil med den. Ja. La meg bare si det helt tydelig, slik at ingen kan arrestere meg på det senere; Kvinnens kropp, den er kvinnens. Og hun er i sin fulle rett til å gjøre hva hun vil med den, så lenge det ikke skader andre. Kvinner, som menn, har full råderett over sin egen kropp. Men barnet som vokser frem i mammas mage er ikke mamma. Fosteret i livmoren er nettopp det, fosteret i livmoren, og ikke kvinnens kropp. Nettopp derfor holder ikke dette vann, at kvinnen skal bestemme over seg selv. For ja, det skal hun, men barnet som hun bærer frem er ikke hennes kropp! Det er en egen kropp, et eget individ, med egne celler, egne kromosomer og eget DNA. Det er. Ikke. Kvinnens. Kropp.

Det er barnets. Og barnet har like stor rett til å råde over sin kropp som kvinnen, og skal derfor forsvares når det forsvarsløst er, og noen vil ta livet av det.

Så hender det at det skjer ting som ikke skal skje. Voldtekt, incest og andre former for overgrep, og noen ganger fører det til graviditet. Det er vondt og sårt, og jeg tenker at vi kan ikke være kategoriske på å tvinge de som utsettes for dette til å bære frem barn. Men la det være klart at dette er unntakstilfeller! Men likevel møtes vi med dette, at når vi står for barnets rett til å leve, at vi er kvinnehatere som mener at overgrepsofre må bære frem overgriperens barn. Det er galt! Hør nå her, vi har fri abort i dette landet, og man kan ikke argumentere for full frihet på bakgrunn av unntakstilfellene. Mellom 12 og 14000 barn har blitt drept i abort hver år siden loven ble innført, alle disse er ikke produkter av overgrep, tvert imot. Du kan ikke argumentere for full frihet på bakgrunn av få tilfeller i randsonen av dette, ikke når det gjelder noe så alvorlig som barnets liv.

For la det herske ingen tvil om at det er det dette handler om. Vårt engasjement er ikke primært mot noe, vi er ikke kvinnehatere eller mørkemenn som lengter tilbake til patriarkatet i hin hårde dager, slik at vi kan regjere og styre over kvinnene. Det er ikke oss! Vårt engasjement er for barnet. For det er i sannhet barn det er snakk om, å prøve å definere det bort som en celleklump eller noe annet blir tåkeprat og tull, barnets rett til liv skal være like selvsagt om det nettopp er unnfanget eller akkurat har blitt født, eller befinner seg et sted midt i mellom.

Hvorfor er det så viktig å ha rett til å drepe barnet sitt? Hvorfor er det så viktig at det ufødte liv er fritt vilt med en gang det ikke lenger er ønsket? Hvorfor vil noen kjempe med nebb og klør for et samfunn hvor vi kan sortere bort og ta livet av de vi ikke vil ha, fordi de ikke tjener noen nytte?

Dette er ikke et samfunn jeg ønsker, dette er ikke et samfunn jeg vil være bekjent med. Derfor vil jeg kjempe, helt til jeg ikke har mer kamp i meg. For barnet, alltid for barnet. For det forsvarsløse barnet, for barnet ingen ønsker, for  barnet som ikke tjener annen nytte enn å skrike, gurgle og sove, men som uansett hvordan vi vrir og vender på det og prøver å dekke det til med tåkeprat og politikk, er et liv. Som  uansett hva er et individ. Som har egenverdi, bare i kraft av å være et menneske. Og mennesker, det er vi, og menneskeverd, det har vi, om enn vi akkurat er unnfanget eller står på terskelen til å trekke vårt siste åndedrag.

Om vi ikke skal henfalle til barbari uten sivilisasjon er det dette vi er nødt til å holde fast ved. For et samfunn som dreper sine barn er ikke et samfunn, en sivilisasjon som dreper sine små er alt annet enn sivilisert.

Powered by Cornerstone