Trine Overå Hansen, kommentator

Kampen for livet må vinnes!
30. Mai 2018
Da abortloven ble vedtatt, ble det argumentert med at fosteret var en del av kvinnens kropp og at det var en celleklump. I dag kan vi se 3D-bilder av fosteret, der det suger på tommelen og stuper kråke.

For 40 år siden i dag vedtok Norge loven om selvbestemt abort. Siden den gang er rundt 600 000 mennesker tatt livet av med loven i hånd. Mange tusen fikk også innvilget abort i årene forut for at loven ble vedtatt. Det var også ca. 600 000 underskrifter som ble samlet inn mot denne uloven. Det er ca. 1 underskrift for hvert tapt menneske. Noen må være stemmene for disse som ikke kan protestere selv. I dag når eldrebølgen ruller inn over landet, ser vi at det mangler mange hender i arbeid på grunn av at de ble fjernet i mors liv. 

Det er ikke et rikt land som tar livet av sine aller minste. Det er et lutfattig land som gjør slikt. Det sa også Mor Theresa da hun fikk fredsprisen i 1979 og hun uttalte: «Den største trussel mot freden i dag er det uskyldige ufødte barns rop. For hvis en mor kan drepe sitt eget barn i sitt eget skjød, hvor mye mer kan ikke da du og jeg drepe hverandre?»

I Norge er det det fri abort fram til 12. svangerskapsuke. I tillegg får mange innvilget abort helt opp til uke 22. Det trenger ikke være sykdom hos fosteret, det kan også innvilges dersom mor er i en vanskelig situasjon. 

Da abortloven ble vedtatt, ble det argumentert med at fosteret var en del av kvinnens kropp og at det var en celleklump. I dag kan vi se 3D-bilder av fosteret, der det suger på tommelen og stuper kråke. Vi vet også at mange barn er blitt abortert etter dagens satte grense, og norske jordmødre har ropt varsku om barn som lever lenge etter at de er forsøkt abortert. Noen ganger blir de lagt kaldt slik at de skal dø fortere. Det er en bestialsk praksis som foregår.

Vi trenger å ta bort det sløret som blinder oss så vi ikke ser sannheten om abort. Vi sang nettopp i sangen «Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde». I middelalderen satte vikingene sine barn ut i skogen for å dø. De trodde de hadde rett til å gjøre det. Fattige familier som ikke hadde råd til å brødfø flere, så på dette som en løsning. De var blinde, de så ikke galskapen i det de gjorde. Da den norske misjonæren, Marie Monsen, dro til Kina, var det mange av kvinnene der som hadde drept sine egne barn. De trodde de hadde rett til å gjøre det. Men da Monsen og og medarbeiderne begynte å be for dem, kom de og omvendte seg fra sine synder. Kinamisjonæren skildrer det som det kom en svart strøm av bekjennelser fra kvinnene, da den ene etter den andre fortalte om alle barna de hadde drept.

Da jeg var i USA for noen år siden, fikk jeg høre Melissa Ohden tale. Hun overlevde et abortforsøk og hadde dårlig samvittighet for å ha overlevd abort. Moren hennes forsøkte å kvitte seg med henne og legene sprøytet inn en saltvannsoppløsning som skulle brenne henne til døde. Men da hun gråt der hun lå sammen med avfallet etter aborten, var det en sykepleier som bestemte seg for å prøve å redde henne. Hun stilte seg foran talerstolen og sa: «Se på meg, jeg er helt normal!» Det gjorde inntrykk å se et ansikt på abortstatistikken.

I dag tror norske mødre det er greit at de dreper barna de bærer i magen. Vi er ikke ute etter å dømme kvinnene for det de gjør. For det er de som holder til i huset bak oss her, på Stortinget, som bærer ansvaret for dette. Folket har bestemt at abort skal skje ved lov. Det hviler stor synd over nasjonen vår!

De partiene som vi gjerne hadde håpet skulle kjempe abortkampen, har blitt tause. De sier abortkampen er en tapt kamp. Men denne kampen er altfor viktig til at vi kan kalle den tapt. Vi har ikke råd til å slutte å kjempe. Kampen mot abort er ikke tapt før den er vunnet!

Powered by Cornerstone